En støtte i håpets lys: hvordan kan sykepleieren styrke håp hos, og støtte unge voksne med nyoppdaget akutt lymfoblastisk leukemi?

Abstract

Problemstilling: Hvordan kan sykepleieren styrke håp hos, og støtte unge voksne med nyoppdaget akutt lymfoblastisk leukemi? Metode: Oppgaven er en litterær oppgave, der det har blitt anvendt relevant og anerkjent fag- og forskningslitteratur. Teoretisk perspektiv: Pasienter som blir diagnostisert med akutt lymfatisk leukemi vil ha ulike reaksjoner på sykdommen. Sykepleieren må ha tilstrekkelig med kunnskap om sykdom og pasientreaksjoner, som sammen med en god relasjon kan bidra til å få tak i pasientens behov og vite når det er mulig å fremme håp. Joyce Travelbee er valgt som fundament for oppgavens sykepleierteoretiske perspektiv. Drøfting: Pasientens opplevelse av å bli diagnostisert med ALL kan potensielt påvirke sykepleierens mulighet til å styrke håpet hos pasienten. En alvorlig diagnose kan stå til grunn for individuelle behov og reaksjoner, og det er opp til sykepleieren å bli kjent med disse for å hjelpe pasienten mot et liv med en alvorlig sykdom. En kan på bakgrunn av dette stille seg spørrende om en god relasjon påvirker sykepleierens mulighet til å være støttende og styrke håpet positivt. Konklusjon: Håp kan vise seg å være en følelse som får pasienten til å se opp og frem, og gradvis tilpasse seg et liv med ALL. Sykepleieren kan gjennom å danne en god relasjon skape tillit. Dette åpner muligheten til å være støttende og oppfatte pasientens behov tidlig, og samlet bidra til å styrke pasientens håp. Sykepleieren kan få et styrket fokus på begrepet håp gjennom å kartlegge håpet, men også ved å legge til rette for samtale og ivareta pasientens ønsker og behov. Sykepleierens kunnskap om diagnosen, behandlingsforløp og om psykiske reaksjoner som kan oppstå vil kunne påvirke pasientens håp positivt i relasjonen. Nøkkelord: håp, støtte, akutt lymfoblastisk leukemi, unge voksne, relasjon