Barn og smertefulle prosedyrer

Abstract

Problemstilling: Hvordan kan sykepleier anvende avledning for å redusere smerteopplevelsen ved prosedyrer hos barn? Teoretisk perspektiv: Denne oppgaven starter med å presentere de etiske og juridiske rammene for sykepleiere, samt sykepleierens ansvar og funksjonsområder. Deretter presenteres teoriene om barns kognitive og psykososiale utvikling som et utgangspunkt for å forstå barnet, etterfulgt av teori om relasjon og kommunikasjon, barn, smerte og stressreaksjon og ikke-medikamentelle tiltak. Dette vil til sammen gi den nødvendig kunnskapen for å forstå problemstillingen og danner utgangspunktet for drøftingen. Metode: Dette er en litterær oppgave hvor jeg anvender eksisterende kunnskap fra fag og forskning for å kunne besvare min problemstilling. Drøfting: I drøftingsdelen kommer det frem ulike sider av problemstillingen og forslag til hvordan sykepleier bør anvende avledning som en ikke-medikamentell metode, og hvilke faktorer som bidrar til at sykepleier kan anvende slike psykologiske metoder på best mulig måte. Drøftingskapittelet er lagt opp tilnærmet lik praksis på en sykehuspost. Fra kompetanse og erfaringen sykepleier har i bunn, til møtet med barnet og til selve bruken av avledning. Sykepleierens kunnskapsgrunnlag, teori og teoriene om barns utvikling er på ulike måter knyttet inn i aspektene. Konklusjon: Avledning er en svært effektiv metode for å ta fokus bort fra det barnet opplever vondt eller skremmende. For å oppnå best mulig effekt av avledning som en ikke- medikamentell metode, bør sykepleier ha kunnskap om ulike faktorer som påvirker barnets stress og smerteopplevelse. Sykepleier må skape forutsigbarhet i situasjonen og tilpasse seg det enkelte barnet. Dette fordrer at sykepleier har kunnskap om barnets alder og utvikling, samt barnets interesser. De ovennevnte faktorene, sammen med barnets deltakelse i aktiviteten er avgjørende for å sikre en best mulig, og forsvarlig bruk av avledning som metode for å redusere barnets smerteopplevelse.