Ikke-farmakologisk smertelindring til barn

Abstract

Problemstilling: Hvordan kan sykepleier anvende avledning for å hjelpe barn til å mestre prosedyresmerter? Teoretisk perspektiv: For å belyse problemstillingen tar oppgaven utgangspunkt i sykepleierens lindrende funksjon. Oppgaven innledes med en gjennomgang av relevant juridisk og etisk rammeverk. Videre presenteres to ulike utviklingspsykologiske perspektiver. Deretter presenteres teori om smertefysiologi og mestringsstrategi, herunder avledning, samt perspektiver som belyser sykepleierens kommunikasjon og relasjon med barnet. Metode: Dette er en litterær oppgave hvor fag- og forskningslitteratur danner grunnlag for problemstillingens besvarelse. Drøfting: Drøftingen belyser ulike aspekter ved avledning med tilhørende innvirkning på hvordan sykepleier kan hjelpe barn til å mestre prosedyresmerter. Drøftingen setter fokus på hvorledes avledning kan anvendes som ikke-farmakologisk smertelindring, ved å understøtte barnets egne ressurser. Videre belyses faktorer som alder, interesser, kontekst og engasjement. Deretter belyses hvordan avledning kan anvendes som en intervensjon, samt hvilke utfordringer metodikken innebærer. Konklusjon: Avledning er en effektiv mestringsstrategi. Tilnærmingen gir barnet mulighet for å benytte egne ressurser. Samtidig opplever sykepleiere avledning som utfordrende å anvende. For at teknikken skal hjelpe barn til å mestre prosedyresmerter forutsetter det at sykepleieren tilpasser aktiviteten etter barnets kognisjon og interesser, samt prosedyrens omfang og andre kontekstuelle faktorer. Anvendelse av avledning stiller med andre ord en rekke krav til sykepleierens teoretiske kunnskapsgrunnlag og praktiske tilnærming.