Hvordan kan sykepleier ved hjelp av veiledning og undervisning bidra til økt livskvalitet til pasienter med kronisk hjertesvikt?

Abstract

Problemstilling: Hvordan kan sykepleier ved hjelp av veiledning og undervisning bidra til økt livskvalitet til pasienter med kronisk hjertesvikt? Teoretisk perspektiv Oppgaven tar utgangspunkt i sykepleiers veiledende- og undervisende funksjon som teoretisk perspektiv. Den didaktiske relasjonsmodellen beskrives og anvendes som mal for drøftingen. Metode: I denne bacheloroppgaven er litterær oppgave anvendt som metode. Oppgaven bygger på forskningsbasert, teoretisk og erfaringsbasert kunnskap. Jeg har anvendt pensumlitteratur, fag- og forskningslitteratur, lovverk, yrkesetikk, samt offentlige publikasjoner i besvarelsen av min problemstilling. Videre har jeg trukket inn egne praksiserfaringer når det har vært naturlig. Drøfting: Gjennom drøftingen har jeg kombinert funn fra forskning- og faglitteratur, samt andre kilder, for å besvare hvordan sykepleier gjennom veiledning og undervisning kan bidra til økt livskvalitet til pasienter med kronisk hjertesvikt. Jeg har drøftet hva sykepleier må ta hensyn til, hva som kan påvirke en veilednings- og undervisningssituasjon, og hva som er viktig innhold for veiledningen og undervisningen. Konklusjon: Funnene i oppgaven tyder på at ved å øke pasientens kunnskaper om sykdommen, dens symptomer og behandling (livsstilsintervensjoner og legemidler), vil sykepleier bidra til at pasienten mestrer egen livssituasjon. Dette vil igjen kunne bidra til økt livskvalitet. Sykepleier bør organisere og gjennomføre veiledningen og undervisningen etter pasientens læreforutsetninger og ønsker, og med et innhold som pasienten kan relatere til egen livssituasjon og sykdom. Videre vises det at rammefaktorer har innvirkning på sykepleieutøvelsen, hvor effekter av samhandlingsreformen og lovverk er av stor betydning.