Verdighet i demensomsorg på sykehjem –erfaringer fra pleiere

Abstract

Tittel: Verdighet i demensomsorg på sykehjem –erfaringer fra pleiere.Bakgrunn: Personer med demens som bor på sykehjem er spesielt sårbare og i risiko for å bli utsatt for manglende pleie og omsorg. Sykdommens konsekvenser gjør at egenskaper vi tar for gitt som språket, evnen til å tilpasse seg og gi uttrykk for ønsker og behov er truet. Personenmed demens er avhengig av at pleieren svarer på deres behov for omsorg. I dette avhengighetsforholdet er det en asymmetri, hvor pleieren har størst makt. For å gi verdig omsorg er det vesentlig at pleiere er bevisst asymmetrien. Verdighet erfares i møte med andre, og det er hvordan personen med demens blir møtt av pleieren som har betydning for om verdighet ivaretas eller står på spill.Hensikt: Hensikten med denne studien er å belyse forståelsen av verdighet i møte med personer med demens slik pleiere på sykehjem erfarer det.Teoretisk forankring: Studien tar utgangspunkt i tidligere studier og faglitteratur om demens og verdighet, asymmetrien i maktforholdet mellom pasient og pleier, og pasienter og pleieres erfaringer med omsorgssituasjoner hvor verdighet ivaretas eller står på spill.Metode: Det er brukt kvalitativ metode med en fenomenologisk –hermeneutisk tilnærming hvor hensikten er mer å forstå enn å forklare. Data er samlet inn ved hjelp avfokusgruppe-intervjuermed informanter fra to sykehjem på Østlandet. Dataene er analysert som en enhet. Intervjuene er transkribert og analysert med utgangspunkt i systematisk tekstkondensering. Resultater: For at verdighet skal ivaretas mener informantene at man må møte pasienten som unik. Nærvær og forståelse av situasjonen er nødvendig for verdige handlinger. Verdighet står på spill i situasjoner der tiden styrer relasjonen. I en arbeidskultur der tiden styrer dagen kan etiske dilemmaer oppstå. Slike dilemmaer kan også oppstå når pasientens valg er uforenelig med helsehjelpen.Konklusjon:Verdig omsorg til personer med demens handler om å forstå de ulike situasjonene som oppstår, og de valgene omsorgsutøveren tar i situasjonen. Det er omsorgsutøver som har definisjonsmakten i relasjonen, og med det følger ansvar. Ansvar for å gi personen med demens handlingsrom til å være unik og medbestemmende i eget liv.