Barn som pårørende

Abstract

Problemstilling Hvordan kan sykepleier fremme mestring hos et barn som er pårørende til en kreftsyk forelder? Teoretisk perspektiv Sykepleiefaglig perspektiv med utgangspunkt i sykepleierens undervisende funksjon. Utviklingsteori beskrives for å forstå hvor ungdom befinner seg kognitivt, fysisk og emosjonelt. Lovverk knyttet til sykepleiers plikter er et viktig aspekt i ivaretakelse av barn som pårørende. Ungdoms reaksjoner, stress og mestring, samt ulike strategier beskrives for å forstå hvordan ulike strategier bidrar til mestring. Metode Oppgaven er en litterær oppgave som baseres på relevant fag- og forskningslitteratur. Aktuell pensumlitteratur og internettkilder er benyttet. De anvendte forskningsartiklene er funnet gjennom søk i anerkjente databaser, og består av både kvalitative og kvantitative studier. Drøfting Haviks’ kontrollmodell blir benyttet som mal for drøftingskapittelet. Drøftingen er basert på sentrale funn i forskningsartiklene. Sykepleierens tilnærming til barn som pårørende og ungdoms informasjonsbehov er sentrale aspekter. Videre drøftes mestringsstrategier som kan ha betydning for hvordan de håndterer situasjonen med en kreftsyk forelder. Konklusjon Ungdom har behov for ærlig, konkret og kontinuerlig informasjon om forelderens sykdom. Foreldre viser seg å være barnets viktigste informasjonskilde. Sykepleierens undervisende funksjon er viktig for å veilede foreldre i å informere sine barn. Å benytte seg av aktive mestringsstrategier, men samtidig ta «friminutt» fra forelderens sykdom kan bidra til mestring. Et støttende miljø og opprettholdelse av rutiner blir også ansett som viktig for å håndtere situasjonen.