Hvordan kan sykepleier veilede pasienter ved somatisk akuttmottak for å redusere stress?

Abstract

Problemstilling Hvordan kan sykepleier veilede pasienter ved somatisk akuttmottak for å redusere stress? Teoretisk perspektiv I denne delen av oppgaven presenteres teori om hvordan det er å være akutt syk på et akuttmottak, og hvilken rolle sykepleieren har i akuttmottaket. Videre beskrives Dorothea Orem`s egenomsorgsteori, veiledningsprinsipper ved hjelp av den didaktiske relasjonsmodellen, og hvordan stressreaksjoner påvirker kroppen. Deretter vil relevante lover og etiske prinsipper bli presentert. Metode Denne oppgaven bygger på et systematisk litteratursøk som metode, der teori og forskning danner grunnlaget for oppgaven. Drøfting I denne delen av oppgaven drøftes hvordan sykepleieren kan redusere stress hos pasienter innlagt på somatisk akuttmottak ved hjelp av veiledning. Jeg deler veiledningen inn i to faser, der fase en er tiden før pasienten er tilsett av lege, og fase to er tiden etter. Momenter som er viktig for hvordan veiledningen gjennomføres vil bli diskutert ut ifra den didaktiske relasjonsmodellen. Som momenter i veiledningen er det sentralt at sykepleieren gir informasjon, er tilstede, gir positiv oppmuntring, skaper en god sykepleier-pasient relasjon som bygger på god kommunikasjon, og gjenkjenner pasientens symptomer. I denne delen av oppgaven skal jeg også undersøke særlige forhold på akuttmottaket som kan vanskeliggjøre sykepleierens utøvelse av god veiledning til pasienten. Konklusjon Stressnivået hos pasienter innlagt på somatisk akuttmottak er ofte høyt på grunn av frykten for eget liv og helse, samt at det ofte foreligger stor usikkerhet om videre behandlingsforløp. Ut ifra den didaktiske relasjonsmodellen kan sykepleieren tilpasse veiledningen til den individuelle pasienten. Ved hjelp av gode kommunikasjonsferdigheter, informere pasienten, gi støtte, og gjenkjenne pasientens symptomer vil veiledningen kunne lykkes. Det er imidlertid utfordrende for sykepleieren å gjennomføre god veiledning på grunn av overbelastningsproblematikk, tidspress, og prioritering av livreddende tiltak. Mange av tiltakene kan allikevel gjennomføres parallelt med håndtering av pasientens livsviktige behov, og bør derfor prioriteres å gjennomføres.