Kulturelt tilpasset sykepleie til innvandrerfamilier med barn innlagt på sykehus

Abstract

Problemstilling: Hvilken kompetanse trenger sykepleier for å utøve kulturelt tilpasset sykepleie til innvandrerfamilier med barn innlagt på sykehus? Teoretisk perspektiv: I teorikapittelet blir oppgavens teoretiske perspektiv beskrevet. Først presenteres sykepleierens juridiske og etiske ansvar, samt sykepleierens funksjons- og ansvarsområde. Deretter spisses oppgaven inn på innvandring og kultur. Videre beskrives Papadopoulos, Tilki og Taylors modell for utvikling av kulturell kompetanse, og barns utvikling ut fra Eriksons psykososiale utviklingsteori og Piagets kognitive utviklingsteori. Til slutt beskrives det spesielle for familier på sykehus og kommunikasjonen med dem. Metode: Oppgaven er en litteraturstudie basert på allerede eksisterende litteratur. Det er anvendt fagbøker, forskningsartikler, lovverk og rapporter. Anvendte forskningsartikler er funnet gjennom søk i anerkjente databaser, og er av kvalitative design. Valgt litteratur er kritisk vurdert ved bruk av sjekklister for kvalitativ forskning. Nettsider og fagartikler fra internett er kvalitetssikret ved bruk av TONE-prinsippet. Drøfting: I oppgaven drøftes forskningsresultatene opp mot lovverk, retningslinjer og annen faglitteratur på området. Egne kliniske erfaringer er tatt med for å belyse problemstillingen. Ved å ta utgangspunkt i Papadopoulos, Tilki og Taylors modell for utvikling av kulturell kompetanse drøftes kompetansen sykepleieren trenger i møte med innvandrerfamiliene og deres barn innlagt på sykehus. Avslutning: Oppgaven konkluderer med at sykepleieren trenger å ha generelle sykepleiefaglige ferdigheter og holdninger i bunn, og deretter bygge på med kulturspesifikk kompetanse. Kulturell kompetanse er en kombinasjon av kulturell bevissthet, kulturell kunnskap og kulturell sensitivitet. Denne kompetansen består av ulike kunnskaper, ferdigheter og holdninger ut fra et kulturelt perspektiv. Sykepleieren må respektere forskjeller, være interessert i å lære av familien og aktivt lytte til barnet og familiens behov for å skape et tillitsfullt forhold til familien. Følelsen av trygghet, sikkerhet og tillit blir sett på som noe av det viktigste i det kulturelle møtet.