Styrking av veileders kompetanse i utdanning av intensivsykepleiere - et aksjonsforskningsprosjekt
Austenå, Mona; Høybakk, Jofrid Berit; Nyhagen, Ragnhild; Sjøberg, Mons; Sørensen, Anne Lene; Heggdal, Kristin
Peer reviewed, Journal article
Accepted version

View/ Open
Date
2019Metadata
Show full item recordCollections
- Artikler [247]
- Publikasjoner fra CRIStin [209]
Original version
Nordisk sygeplejeforskning. 2019, 9 (4), 299-312. 10.18261/issn.1892-2686-2019-04-07Abstract
Bakgrunn: Studenter i spesialisering i intensivsykepleie trenger å utvikle kompetanse i å vurdere, analysere og håndtere akutte og kritiske situasjoner i klinikken. Refleksjon underveis og i etterkant av komplekse pasientsituasjoner er viktig for å forstå sammenhenger og utvikle dypere innsikt. Det er behov for å styrke kvaliteten på veilederkompetansen i praksisstudier i denne sammenheng. Hensikt: Å studere hvordan veilederkompetanse i intensivsykepleie-praksis kan styrkes gjennom utvikling av et opplærings- og oppfølgingsprogram. Metode: Praksisfelt og høgskole gjennomførte et aksjonsforskningsprosjekt over to år. Seks intensivsykepleiere som hadde 2–16 års erfaring som intensivsykepleiere deltok i studien. Deltagerne fikk tilbud om å gjennomføre et studium i klinisk veiledning ved høgskolen og deltagelse i veiledningsgrupper med andre veiledere samt deltagelse i refleksjonsgrupper sammen med studentene. Datamateriale ble samlet inn i fem fokusgruppeintervju med praksisveilederne og gjennom feltnotater fra gruppesamlingene. Kvalitativ innholdsanalyse ble gjennomført. Resultater: Intensivpasienter med komplekse tilstander representerte krevende og gode læresituasjoner for studentene. Utfordringen var å finne tid og rom for veiledning i en hektisk og uforutsigbar hverdag i klinikken. Deltagerne ønsket å tilpasse veiledningen til studenten og den kliniske situasjonen. Gjennom prosjektet lærte de å stille gode spørsmål til studentene, skape undring og unngå å gi umiddelbare svar. Deltagerne fikk erfaringer med nye veiledningsmetoder og rapporterte stor nytte av å delta i veilednings- og refleksjonsgruppene, hvor de kunne reflektere over erfaringer, dele ny kunnskap og kritisk vurdere gjeldende praksis. Konklusjon: Et tydeligere og tettere samarbeid mellom høgskole og praksis er en forutsetning for å lykkes med kompetanseheving innen praksisveiledning. Et kompetansehevende program for praksisveiledere skapte motivasjon og bidro til å styrke kvaliteten på veiledning av intensivstudenter i praksis. Betydningen av fleksibel, nyansert og tilpasset veiledning til studenten og klinisk situasjon ble fremhevet for å sikre progresjon i studieløpet. Veilederne ønsket å fortsette å utvikle sin veilederkompetanse etter prosjektslutt. Nøkkelord: aksjonsforskning, intensivsykepleie, klinisk veiledning, pedagogikk, veilederkompetanse