Helseveiledning på sengepost etter gjennomgått hjerteinfarkt

Abstract

Problemstilling: «Hvordan kan sykepleier på sengepost gjennom helseveiledning, fremme god egenomsorg hos pasienter med gjennomgått hjerteinfarkt?» Teoretisk kunnskapsgrunnlag: Teorien omfatter patofysiologi, symptomer, diagnostikk, behandling, prognose og risikofaktorer ved et hjerteinfarkt, samt psykososiale reaksjoner som kan oppstå i etterkant. Videre følger et sykepleiefaglig rammeverk som inkluderer sykepleierens undervisende- og veiledende funksjon, juridiske- og etiske rammer, samt Dorothea Orems egenomsorgsteori. Det redegjøres for helseveiledning og endringsarbeid med den didaktiske relasjonsmodellen som sykepleiefaglig verktøy. Avslutningsvis forklares begrepene brukermedvirkning, empowerment og personsentrert sykepleie. Metode: Litteraturstudie der eksisterende fag- og forskningslitteratur er anvendt for å belyse og besvare problemstillingen. Søkene etter forskningsartikler er gjort i databasene Cinahl og PubMed. Faglitteratur er funnet ved søk i søkemotoren Oria, og ved høgskolebiblioteket. Det er i tillegg gjort kjedesøk. Diskusjon: Problemstillingen drøftes og besvares i lys av presentert teori og forskningsfunn. Det gis forslag til hvordan sykepleieren, ved å ta utgangspunkt i den didaktiske relasjonsmodellens seks elementer, kan veilede hjerteinfarktpasienten til ivaretakelse av god egenomsorg etter utskrivelse. Samtidig belyses forhold ved en sengepost som utfordrer helseveiledningen, slik som tidsperspektivet, sykehusomgivelser- og kontekst, pasientens mottakelighet for informasjon og sykepleierens veiledningskompetanse. Konklusjon: Gjennom anvendelse av den didaktiske relasjonsmodellen og Orems støttende- og undervisende sykepleiesystem, kan sykepleieren tilrettelegge for en personsentrert pedagogisk tilnærming. Slik vil helseveiledningen individualiseres, og brukermedvirkning og empowerment fremmes. Dette bidrar til at pasienten får bedre utbytte av helseveiledningen, og kan tilegne seg kunnskap til å ivareta god egenomsorg etter utskrivelse. Samtidig utfordrer tidsperspektivet helseveiledningen og pasientens mottakelighet for informasjon. Å informere om hvor pasienten kan søke mer informasjon og veiledning etter utskrivelse, bør derfor inngå i helseveiledningen. Dette kan innebære kontakt med interesse- og pasientorganisasjoner, samt deltakelse i hjerterehabiliteringsprogram gjennom polikliniske- eller kommunale tilbud.