| dc.description.abstract | Innledning: Oppgavens tema er bruk av tvang mot barn på sykehus. Sykepleiere er helsepersonellgruppen som tilbringer mest tid med pasientene, og det er viktig at de utøver personsentrert sykepleie og handler til pasientens beste. Hensikten med denne litteraturstudien er å få innsikt i hvilke faktorer som påvirker sykepleiers yrkespraksis når barn motsetter seg behandling, og hvor sykepleier blir nødt til å bruke tvang for å kunne gi faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp.
Metode: En generell litteraturstudie med strukturerte søk i den vitenskapelige databasen Cinahl. Søkeordene ble basert på nøkkelbegreper fra problemstillingen og emneordene «child, hospitalized», «pediatrics+», «caregivers», «restraint», «nurs*» og «child*» ble kombinert med AND og OR. Søket er avgrenset til artikler publisert etter år 2013 og engelsk eller skandinavisk språk. Søket resulterte i 54 artikler, hvor 5 av artiklene ble inkludert i oppgaven etter inklusjons- og eksklusjonskriterier. Artiklene ble kvalitetsvurdert.
Resultat: Funnene viser at deltakerne i de valgte artiklene ofte var involvert i bruk av tvang mot barn, som et resultat av at barn motsetter seg nødvendig behandling. Det ble brukt alle former for tvang i ulike grader, for å sikre forsvarlig helsehjelp og fremme best mulig helse. Deltakerne beskrev forebyggende tiltak som ble gjort uten hell i forkant av tvangsbruken. Flere av artiklene viste til at det burde være bedre tilbud om opplæring rundt bruk av tvang.
Diskusjon: Tvang er etisk dilemma for enhver sykepleier i møte med barn på sykehus. Etter analysering av resultater, belyser diskusjonen fem faktorer som kan påvirke en sykepleiers utøvelse av tvang mot barn tilknyttet smertefulle prosedyrer på sykehus. Tvang som siste utvei, dårlig kunnskap og opplæring, foresatte som ressurs, kommunikasjon og tidspress. Tvang skal ikke brukes overflødig eller vilkårlig, og en sykepleier skal alltid handle til barnets beste. | en_US |
