Behandling av kroniske sår i hjemmesykepleien

Abstract

Problemstilling: Hvordan kan sykepleier fremme kvalitet i behandlingen av kroniske legg- og fotsår hos eldre pasienter i hjemmesykepleien? Teoretisk perspektiv: I det teoretiske kunnskapsgrunnlaget beskrives patofysiologien, symptomer og behandlingsmetoder ved venøse og arterielle sår. Etter det blir sykepleiernes behandlende og forebyggende funksjon konkretisert. Videre beskrives rammene i hjemmesykepleien, herunder gjeldende regelverk, etiske retningslinjer og hjemmesykepleiens organisering. Deretter beskrives kompetanse, dokumentasjon og kontinuitet sett i perspektiv av hjemmesykepleien som arena. Metode: Oppgaven er en litteraturstudie, det brukes eksisterende faglitteratur, forskning og teori for å besvare problemstillingen. Forskningen i oppgaven er funnet ved hjelp av systematiske søk i søkebasene CINAHL, PubMed og SweMed. Pensum og andre fagbøker er også brukt for å belyse problemstillingen. Drøfting: For å besvare problemstillingen brukes teorien som er presentert i det teoretiske kunnskapsgrunnlaget og fem forskningsartikler som kan belyse og redegjøre flere sider av det teoretiske perspektivet. Drøftingen er delt i fire deler, først diskuteres utfordringer hjemmesykepleien står ovenfor i sårbehandlingen av kroniske sår sett i lys av sykepleierens behandlende og forebyggende funksjon. Videre argumenteres det for kompetansen ved sårbehandling i hjemmesykepleien. Deretter ser oppgaven på mulighetene for samarbeid og samhandling mellom helsetjenestene med tanke på sårbehandling. Til slutt diskuteres det hvordan kontinuitet i dokumentasjon og bemanning kan være med på å fremme kvalitet i sårbehandlingen. Konklusjon: Kvaliteten på sårbehandlingen påvirkes av kompetansen til sykepleierne som utfører sårstellet. Hjemmesykepleiens rammer har egenskaper som kan både fremme og begrense mulighetene for samarbeid, dokumentasjon og kontinuitet. Samarbeid i sårbehandlingen mellom hjemmetjenesten og spesialisthelsetjenesten har vist seg å ha positive effekter for tilhelning av kroniske sår. Fokus på å dokumentere det essensielle i pasientjournaler gir økt kontinuitet i dokumentasjonen. Personkontinuitet, færrest mulig personale på et sårstell over tid, kan være nødvendig for optimal sårtilheling.